LinkedIn kjenner jeg var den utløsende faktoren. Tenkte nemlig det var på sin plass med et nytt profilbilde. Så står det: «Det er ikke nødvendig med et profesjonelt bilde! Bruk et som representerer deg». Jeg tar utfordringen. 

Det nye profilbildet har absolutt ingenting med de 37,5 timene i uken som jeg bruker ____ for at jeg kan gjøre det jeg ellers vil resten av tiden. Pilotlappen er en uåpnålig drøm. Døren er lukket. Nerveskadene i min venstre hånd er årsaken. Jeg stiller meg selv spørsmålet: «Hva med dem som har en sånn jobb. En jobb der det stilles krav til helse. En jobb som krever at jeg benytter meg av et tastatur. Så skjer det noe uforutsett som gjør at man ikke lenger. Det kan skje så mye. Ulykke eller sykdom. Personlige kriser. Samlivsbrudd. Sorg. Miste jobben. Hva med permittering? Jeg tenker videre at vi alle er et offer for pandemien. Frustrasjonen jeg kjenner på om dagen er fraværet av sikkerheten rundt oss. 

Jeg tenker at alle erfarer en slags uforskyldt hendelse som påvirker hverdagen. Livet må bearbeide ett eller annet før den normale karusellen kan igjen liksom starte. Mekanismer som man må stole helt blindt på. For min egen del kjenner jeg har pustet dypt nok. Overbevist om at jeg endelig puster lettet ut. Det er likevel en vondt ettersmak.